Angrende Pasienter – Den skjulte kostnad ved prostatektomi
I en interessant studie, publisert av Jama Oncology (dessverre bak betalingsmur) framkommer det at menn med lokalisert prostatakreft som velger radikal prostatektomi (kirurgisk fjerning av prostatakjertelen) langt oftere angrer på avgjørelse framfor de som velger strålebehandling eller aktiv overvåking. Selv om undersøkelsen er liten (den består av 2072 pasienter) forteller den mye om hvor underkommunisert den betydelige risiko for kort- og langsiktige bivirkninger, som prostatektomi har – og selv om tallene er fra USA, er problemstillingen minst like relevant her hjemme.
Undersøkelsen viser at 5 år etter inngrep, opplevde 13 % av de spurte menn det man kaller behandlingsrelatert anger, som varierte etter behandlingstype – 16 % (183) av operasjonspasientene angret på avgjørelsen sin kontra 11 % (76) av mennene som valgte strålebehandling og 7 % (20) som valgte aktiv overvåking.
Hovedårsaken til anger var en følelse av å ikke være fullstendig informert om risikoene og fordelene ved de tre alternativene og risikoen ved operasjonen, spesielt. Det vi kan se, er en «frakopling» mellom pasientforventninger og behandlingsresultater, i forhold til både behandlingseffektivitet og toksisitet, og som for denne pasientgruppe i større grad preges av erektil dysfunksjon, urininkontinens og tarmdysfunksjon, ifølge forfatterne av studien
Menn som ble undersøkt i analysen ble diagnostisert med lavrisiko prostatakreft mellom januar 2011 og desember 2012 ved flere ulike sentre i USA og studiedeltakerne var alle medlemmer av CEASAR- kohorten «Comparative Effectiveness Analysis of Surgery and Radiation» , som ble lansert for et tiår siden hovedsakelig for å sammenligne effektiviteten av kirurgi og stråling.
Median alder ved diagnose var 64 år. Stråleterapipasienter (32 %) var eldre med flere komorbiditeter (flere samtidige sykdommer) og noe høyere risiko for sykdom enn operasjonspasienter (55 %). Menn som valgte aktiv overvåking (13 %) var vanligvis eldre enn de som ble operert, men yngre enn strålebehandlingsgruppen, og mer sannsynlig å ha lavrisikosykdom.
Forfatterne av studien målte pasientens anger ved å bruke et validert spørreskjema, med utsagn som bl.a. «Jeg ville hatt det bedre med en annen behandling,» «Jeg føler behandlingen var feil,» «Jeg ville valgt en annen behandling hvis jeg kunne,» og «Jeg skulle ønske jeg kunne endre valget om behandlingen jeg valgte.»
Mennene ble undersøkt 6 måneder etter diagnosen og deretter igjen ved 1, 3 og 5 år. Etter 5 år var svarprosenten 71 %.
Justert for grunnlinjeforskjeller, hadde menn som ble operert mer enn dobbelt så stor sannsynlighet for å angre på avgjørelsen etter 5 år enn menn som valgte aktiv overvåking. Menn som valgte strålebehandling hadde omtrent 50 % større sannsynlighet for å oppleve anger, selv om dette funnet ikke var statistisk signifikant.
Ikke overraskende var anger langt mer vanlig blant menn som bedømte behandlingen deres til å være mye mindre effektiv enn forventet og deres bivirkninger som mye mer alvorlige.
Forfatterne bemerker at mange menn med lavrisiko i studien som gjennomgikk kirurgi eller stråling sannsynligvis ville bli rådet til aktiv overvåking i dag, gitt anbefalinger fra National Comprehensive Cancer Network, dog er disse retningslinjer nå også justert, til stor misnøye fra en rekke spesialister, som frykter økt overbehandling av denne pasientgruppe, se også vår artikkel om dette her.
Kilde: JAMA Oncology. Publisert på nett 18. november 2021. Abstract , Editorial
Ønsker du en Second Opinion på din kreftdiagnose, kontakt OncoloMed her.