Ny aksept for Regional Kjemoterapi
Det er mange som lever i den tro at det Norske helsevesen er blant verdens beste, noe som spesielt gjelder kreft- og kreftbehandling. En vel regissert myte om noen spør oss, og det er spesielt 3 elementer som gjør at det Norske helsevesen er alt annet enn perfekt, slik vi ser det, nemlig følgende:
- Vi vurderer standard på vårt helsevesen i forhold til kapasitet (fritt sykehusvalg) og ikke kvalitet på samme type behandling mellom ulike sykehus
- Vi har en beleggsprosent på tett opp mot 100% som innebærer at det alltid vil være store køer som venter på behandling (herunder også kreftpasienter) og
- Hele systemet er basert på offentlige budsjetter, der man skal balansere kost nytteverdi ut fra politiske motiver, ikke ut fra hva er best fra pasientenes ståsted, noe som igjen innebærer stor grad av standardisering, med betydelige mangler i de behandlingsmetoder som tilbys. Vi mangler simpelt hen veldig mange behandlingtilbud som daglig benyttes andre steder i verden, også i våre naboland, samtidig som det skjer en rivende utvikling innen nesten alle medisinske områder, som gjør at det offentlige i stor grad blir akterutseilt, dessverre.
Vår kritikk er mest rettet mot et offentlig system, tankesett og ressursbruk, men vi understreker samtidig at både behandlere og pleiere på våre offentlige sykehus stort sett er av veldig høy kvalitet. Og innenfor kreftområdet er det ingen grunn til å tvile på at vi er faglig flinke også her hjemme. Men det er i all hovedsak begrenset til systemisk cellegiftbehandling og konvensjonell stråling. Og i noen sammenhenger også kirurgi. Problemet er bare at vi alltid har vært, og fortsatt kommer til å være, så håpløst sene i å ta i bruk de mange andre mulige behandlingsmetoder som er tilgjengelige ute- i vår sammenheng til bruk i kampen mot kreften. Vi skal ikke ta den helsepolitiske diskusjonen opp omkring disse spørsmålene nå, da alle som har vært i kontakt med oss vet hva vi mener om dette, men det er da også viktig å stadig minne våre lesere om dette, slik at pasientene og deres pårørende i større grad tar kontroll over sin egen situasjon også når alvorlig sykdom rammer.
De aller fleste som kommer til oss, har også fått med seg tidligere negativ omtale både av kreftbehandling i utlandet generelt, og OncoloMeds rolle spesielt. Selskaper som OncoloMed blir presentert som griske profitører på desperate pasienters søk etter behandlingsalternativ ute, uansett hvordan vi håndterer vår virksomhet, og det er dessverre en kjensgjerning at i det norske helsepolitiske miljø kjenner man ingen skam i forhold til det å henge ut mennesker som skiller seg ut, og noen form for oppreisning eller unnskyldning er da også fullstendig uaktuelt fra den kanten. Selv om pasienter, som er oppgitt hjemme, skulle oppnå oppsiktsvekkende resultater, fortsetter man gjerne sin negative holdning mot pasienten som måtte søke behandlinger ute som man ikke har tilgang på – eller fått tilbud om i Norge, på grunn av «protokoller». Respekten for mange pasienters kamp for et lengre liv er hos enkelte helt fraværende, og det er kanskje her vi er mest stolte av vårt arbeid, gjennom det å kunne synliggjøre at det for mange pasienter kan finnes håp der ute, uten at noen kan love mirakler av den grunn, heller ikke vi.
Det gir derfor også en viss tilfredsstillelse å se at flere av de metoder som vi i flere år har tilbudt våre pasienter, og som har blitt utskjelt som både eksperimentelle, ja endatil «farlige» når de formidles gjennom oss, selv om de faktisk også sporadisk gjøres i Norge, nå står i sentrum av en kreftrevolusjon som handler om i størst mulig grad å ramme kreften direkte, og ikke kroppen. Og det er ganske morsomt å se tilbake på at selv i 2017, når mediestormen mot oss stod på som verst, kunne man samtidig i vårt naboland, Sverige, lese at den samme behandling som endatil vår Helseminister advarte mot, i Sverige ble presentert som en verdensnyhet med positivt fortegn.
Dette bare som et eksempel på den landskap som vi balanserer i daglig, og det er dessverre et faktum at de mange muligheter som pasienter har tilgang på ute, enten skal mistenkeliggjøres, som beskrevet innledningsvis, eller ties ihjel. At våre samarbeidspartnere har utført samme prosedyrer i årevis før man eventuelt ser lyset og introduserer disse hjemme med store ord og paroler om en «verdensnyhet» som det så ofte står beskrevet når ethvert bidrag fra det norske kreftmiljø omtales i pressen, er noe vi er beredt til å leve med, men det endrer ikke realitetene i forhold til vår innledende beskrivelse.
Scandium-Studien for uvealt melanom
Nå har det seg også slik at flere Norske pasienter som er behandlet for en type kreft som kalles uvealt melanom, eller kreft i øyet, med derpåfølgende spredning til lever, nå tilbys deltakelse i en klinisk studie i Sverige, kalt Scandium-Studien. Og hvilken metode er det man skal behandles med der? Jo, nettopp Regional Kjemoterapi, i form av en såkalt Isolert lever perfusjon mot metastaser i lever. En behandling som Prof. Aigner har gjort i minst over 10 år på sin klinikk i Tyskland. Riktignok skal man i studien varme opp cellegiften før den gis mot kreftområdet, men prinsippene er de samme som Prof. Aigner er blitt så utskjelt for, se også her:
Problemet med studien, for pasienter som er rammet av denne diagnose, er at ingen med sikkerhet vet om de får regional kjemoterapi eller ei før man sier ja til denne, da studien er randomisert, ved at 50% får regional kjemoterapi, og resterende 50% får en type immunterapi som har veldig lav forventet responsrate, kanskje ikke mer enn 7-10%.
Dette innebærer at den eneste sikre måte å få en behandling som dette, er å finne andre alternativ som gjør slik behandling, som Prof. Aigner, og vi har allerede fått de første pasienter som har reist til Tyskland for å gjøre regional kjemoterapi i håp om langvarig livsforlengelse og kontroll av spredningen i leveren.
Regional vs Systemisk behandling
Også spennende er at det også innenfor immunterapi er blitt en stadig større erkjennelse av at man for å oppnå mest mulig effekt av immunterapi, må søke å få administrert denne mest mulig direkte mot kreftområde, og ikke til områder som ligger utenfor det umiddelbare kreftrammede organ. Og hvem har størst ekspertise i nettopp å administrere medikamenter direkte mot kreftområdet? Jo, pionerer som nettopp Prof. Aigner sammen med andre kolleger som i årevis har kjempet mot et system for å anerkjennelse av et prinsipp som selv barn kan forstå; skal kreften bekjempes, det er viktigere å ramme kreften direkte enn å spre cellegift i hele kroppen. Men det innebærer samtidig langt mindre bruk av cellegift og langt mindre penger å tjene for mektige globale medisinske miljø, og det er lett å mistenke krefteliten for å legge andre føringer enn sunn fornuft til grunn, når man uttaler seg om godheten av den ene behandling i forhold til den andre. Det gjelder også kliniske studier og godheten av disse, noe vi vil skrive mer om i senere artikler.
Behandlingseffekt
Et av problemene med kliniske studier, er at disse skal ha lik protokoll, et minimum antall deltakere, og de skal gjøres randomisert for å få stempel som «evidensbasert». Regional kjemoterapi gjøres, med svært gode resultater, i en rekke ulike land, også i Norge. Men det finnes gjerne ulike nyanser i måten man enten administrerer eller utfører behandlingen på, som gjør en konkret sammenligning i større sammenheng vanskelig. Men innebærer det at behandlingen ikke har ønsket effekt, slik enkelte i krefteliten hevder? Absolutt ikke, selv i Norge er det beskrevet det vi vil hevde er fantastiske resultater ved behandling av lever, gjennom denne metode, og det store spørsmålet som pasienter og pårørende bør stille seg er ikke om metoden har effekt i seg selv, men hvorfor man ikke får tilbud om denne i Norge. For vi har, gjennom 10 års virke, aldri kommet over en eneste pasient som er tilbud denne behandling i sitt eget hjemland! Les bare her:
Det vi imidlertid er kjent med, er at svært få leger og endatil onkologer i det hele tatt er kjent med metoden. Og gjør de det, hevder de gjerne til pasientene at metoden ikke har effekt ved spredningskreft til lever, noe som i beste fall må oppfattes som ren manipulering og feilinformasjon av pasientene, noe vi håper også dokumenteres gjennom lenkene fra Sverige.
Professor Aigner og hans team på Medias Klinikum har dokumentert for en hel verden en signifikant høyere behandlingsrespons gjennom regional kjemoterapi både på bukspyttkjertelkreft, kreft i hode og nakke, og lever/lunge, et nylig eksempel her, som viser en pasient med en spesiell type hudkreft (squamous cell carcinoma), før og etter to behandlinger med regional kjemoterapi. Så får krefteliten men hva man vil om dette, men det er for oss liten tvil om at dersom man hadde spurt pasientene om man ville foretrukket en slik behandling framfor stråling eller systemisk cellegift i disse svært følsomme områder, ville nok de fleste ha takket ja til en regional behandling. Som man dessverre ikke har mulighet for, uten å reise ut av landet.
Nye priser for TACE/kjemo-embolisering av lever
Et stort problem for pasienter og oss på OncoloMed har vært en stadig svakere krone i forhold til de prisene som de ulike behandlingene koster i lokal valuta.
Den pågående corona krisen gjorde ikke dette noe bedre, da man i enkelte perioder har hatt en EUR kurs opp mot 11,50 mot NOK. Til sammenligning var vekslingskurs i 2013 nede på 7 tallet – og dette gir seg dramatiske utslag i hva den enkelte må betale i dag framfor 2013, og målt i kronesvekkelse har denne økt med nærmere 50% selv om kostnadene for behandling har vært de samme!
Denne kostnadsøkning er vi jo ikke alene om; den norske krone har blitt stadig mindre verd, noe som alle som handler med utlandet har opplevd, og ikke minst alle som elsker å reise til varmere land nå på sommeren, noe vi ifølge våre myndigheter ikke kan gjøre i år – men det er en helt annen diskusjon.
Vi har ofte tatt opp denne problemstilling med våre samarbeidende klinikker, som alle har ulike prismodeller som de forholder seg til. Den prismodell vi liker best, er uten tvil Medias Klinikums, der man har laget en fast pris, som dekker det aller meste av behandlinger, også om disse skulle være helt ulike prosedyrer, over en på forhånd definert behandlings periode med inntil 10 sykehusdøgn inkludert.
Prisen har vært høy, men likevel gunstig i forhold til de fleste andre klinikker, spesielt for dem som må ha omfattende behandlinger og over flere organer. Men det er også flere eksempler på pasienter som kunne ha nyt godt av et enklere behandlingsregime, som igjen burde indikert en lavere pris. Selvsagt uten at kvaliteten på den spesifikke behandling går ned.
Dette gjelder spesielt for pasienter som har kreft i lever, og som i utgangspunktet kan være aktuelle for kjemoembolisering/ TACE behandling. Mange pasienter dør ikke av sin kreftdiagnose, men av levermetastaser (spredning til lever) og disse pasienter blir også ofte, i behandlingsprotokollenes navn, tidlig vurdert å være inoperable (ved f.eks bukspyttkjertelkreft). Resultatet er at de blir sendt direkte videre til såkalt palliativ eller lindrende behandling, uten håp.
Vi vet samtidig at tidlig spredning til lever kan reverseres ved hurtig og målrettet behandling, som igjen kanskje kan gi pasientene håp om å få reversert tidligere vedtak om kun såkalt palliativ behandling hjemme, så vi både håper og tror at vår innsats her, med å få endret så vel behandlingsmodell og prismodell for denne pasientgruppe, kan bli tatt vel imot av alle av våre pasienter som kan ha nytte av dette.
Som et resultat av vår utrettelige dialog for å tilpasse også de økonomiske vurderinger til våre norske pasienter, har vi nå blitt enige om en ny prismodell nettopp for denne gruppe, noe som vi håper skal kunne gjøre det mulig for enda flere pasienter til å nyttiggjøre seg mulighetene som kan ligge i regional kjemoterapi. I grove trekk blir behandlingsprisen halvert i forhold til tidligere, men vi understreker at ved omfattende diagnoser, vil man måtte gjennomføre behandlinger som inkluderer kjemofiltrasjon og noe større inngrep, med samme pris som tidligere. Hvem som er kandidat til hvilken behandling, vil bli avgjort ved gjennomgang av pasientens sykehistorie basert på bilder og epikriser.
I korte trekk er prisene nå som følger:
Regional cellegift i form av lever-arteriell infusjon (HAI) eller Transarteriell Kjemoembolisering i (TACE) i lever EUR 9.900
Prisen inkluderer sykehusopphold i 8 dager samt transport (taxi) til og fra flyplass til klinikk, og er den samme pris som for tyske pasienter med helseforsikring.
Dersom man må gjøre kjemo-filtrering kan det komme et tillegg på EUR 2.500,00 for ekstra kirurgiske materialkostnader, filtreringskateter (Sheldon kateter), filtreringsmateriale, medisinsk avgifter anestesiolog m.m., men dette er ved unntakstilfeller. Prisen vil da være EUR 12.400 for for regional cellegiftbehandling via angiografisk plassert leverarteriekateter (Hepatic Arterial Infusion) med kjemo-filtrering (terskellengde for opphold: 8 dager)
Det som ikke inkluderes er kostnader for eventuelle bildebehandling som CT eller MR, som avklares i forkant av et behandlingsopphold og som faktureres separat før innleggelse av pasienten. Videre er heller ikke gen-, mutasjons- og ekspresjonsanalyse (f.eks. Roche FoundationOne eller CARIS) inkludert i prisene.
Prisen på full regional kjemoterapi over flere organ vil som før være EUR 21.250,- men ovennevnte justeringer gir åpenbart en langt gunstigere behandlingskost enn tidligere, både for våre norske og internasjonale pasienter!
Stavanger, 29. mai 2020
Torkel Oftedal – OncoloMed AS
Alle artikler kan linkes til gjennom å klikke på illustrasjonen/bildet.