Viroterapi og Norsk selvgodhet
For oss som assisterer pasienter som i all hovedregel er gitt opp av det norske helsevesen, men som ønsker en 2nd opinion, og/eller behandling som ikke finnes i Norge, er det påfallende å lese norsk presses dekning av norsk kreftforskning (og behandling). Det er ikke måte på hvilken ledende rolle Norske kreftforskere har i kampen mot kreften, og hver gang en nordmann har noe som helst relasjon til en klinisk studie, ja da er det en Global revolusjon på trappene, kan vi lese.
Rene vrangforestillinger om noen spør oss, samtidig med at vi også må understreke at ingen er gladere over de store framskrift som skjer i behandling av kreft, enn oss. Poenget er at de fleste aktører, synes fullstendig å mangle et realistisk bilde av hvor små vi faktisk er i forskningens verden i lille Norge, og det er å håpe at alle som leser de mange røverhistorier om norske mirakelkurer mot kreft, har et mer realistisk bilde og vurderingsevne om den informasjon man leser, enn norske journalistene, og tildels flere av forskningsmiljøene, som begge har alt å vinne på å fortelle at norsk forskning og kreftbehandling både er større og bedre enn den faktisk er.
Ta eksempelet som har versert i media den siste uken (men som har vært en gjenganger over tid nå i nyhetsbildet, og vi skrev om nettopp dette allerede 1 desember 2017 – så her har man tydelig en repriseknapp..) om det store «norske» gjennombrudd gjennom bruk av virus for behandling av hjernekreft. Igjen, og vi understreker: vi har absolutt tro både på forskningen, og viroterapi, som dette er en del av, men det blir fullstendig tøvete når dette blir framstilt både som en medisinsk sensasjon, basert på et bitte lite antall pasienter, og at dette er et gjennombrudd basert på norsk forskning. Dette er i aller høyeste grad et amerikansk forskningsprosjekt, der norsk ekspertise deltar (og flott er jo det) – men det å være norsk har lite med aktualiteten av forskningen å gjøre, ei heller er viroterapi noe unikt nytt- dette har vært i bruk lenge, og er en veldig spennende retning innen immunterapi.
Faktum er at vi flere ganger har presentert viroterapi som et eksisterende tilbud også for våre pasienter, også for pasienter med hjernekreft. Det forhindrer selvsagt ikke at den forskning som gjøres på Dukes University, som det her vises til, er svært spennende, og her ligger da også kjernen i problemet med virusbasert behandling mot hjernekreft; ingen har til dato funnet ut hvilken virus som har best effekt på de ulike genetiske profiler som kjennetegner kreft i hjerne, samtidig som det er svært vanskelig å få administrert dette gjennom blodbarrièrene inn til hjernen og de kreftutsatte områder, som nettopp er der for å beskytte dette helt spesielle området for oss alle.
En rekke virus er forsøkt; Parvo HI, VSV, NDV-Nothabene og Sindbis-Virus med flere, i fjor rapporterte Northwestern Medicine, som OncoloMed har samarbeid med, om svært lovende forskningsresultater i behandling av hjernekreft gjennom bruk av såkalt onkolytisk adenovirus, som er et vanlig forkjølelsesvirus, mens en av våre samarbeidspartnere i Tyskland, i hovedsak benytter NDV-Virus (Newcastle Disease Virus) som oftest er å finne i fjærkre – men som brukt i kreftbehandling også har vist svært lovende resultater, på enkelte pasienter. Nå benytter Dukes University Polio som sitt bidrag, og lovende som det er, må en være klar over at man ikke er alene her, og bruk av virus til kreftforskning og behandling har i sannhet svært lite med Norge og norske forskere å gjøre. Vi kan nok være både flinke og oppfinnsomme, men i kreftforskningens verden er vi som en liten mygg å regne.
Og dette er også kjernen i vår kritikk av norsk presse. Å snakke i store bokstaver om store gjennombrudd, basert på NORSK forskning og forskere, skaper et helt feilaktig inntrykk av at man bare er kort vei unna behandlinger som kan ha dramatisk effekt for en desperat pasientgruppe som har blitt diagnostisert med kreft. Ja, det selger nok aviser og klikk for avisene og andre nyhetsmedier, men det blir en veldig tendensiøs framstilling som er veldig langt fra sannheten. Og hadde journalistene gjort jobben sin, kunne man veldig enkelt sjekke og kunne fortelle om lovende forskning på en helt annen og mer realistisk måte, og helt uavhengig av om nordmenn er involvert eller ei. Men det selger nok ikke helt på samme måten..
Dessverre er pasientene alltid forsøkskaninene i enhver kreftbehandling, også denne, og dessverre vil langt de fleste som ønsker å forsøke en behandling basert på virus, måtte belage seg på å betale for denne selv – om man da ikke vinner i lotteriet om å komme med i en klinisk studie, men disse er jo nesten ikke eksisterende hjemme i Norge, dessverre.
For å illustrere dette, er det pr dato på Helsenorge.no listet opp «hele» 123 kliniske studier innen alle kategorier kreft i Norge. I USA er tallet 11.302 studier som er aktive eller som rekrutterer. I Tyskland er tallet 17.219, England 2.905 og i våre naboland, Danmark og Sverige er antallet rekrutterende studier henholdsvis 1.211 og 5.319 for å nevnte noen (kilde: Clinical Trials.gov).
Likevel er vi «verdensmestere» på kreft i egne øyne, og stakkers den pasient som drister seg til å si at man vurderer å reise ut av landet, for å søke behandling der. Uhørt mener mange, men er ikke legene der for pasientens beste? Hvordan er det mulig å fraråde en pasient som kanskje kan leve lenger, ja kanskje endatil bli symptomfri, når man ved selvsyn ser hvor små vi er i denne sammenheng, og når vi samtidig vet at det finnes en rekke behandlingsmuligheter ute, som mangler hjemme? Og som det dessverre aldri vil bli plass til i et offentlig helsevesen som i mange sammenhenger bygges ned, ikke opp, til tross for vår Helseministers forsikringer om det motsatte. Men det blir en annen diskusjon, og den kommer vi tilbake til ved en senere anledning – det er mye stoff å ta av her.
Vårt poeng med dette innlegg er at enhver pasient må tenke selv- og ikke tro alt det man leser, eller hører, uansett hvor «pålitelig» kilden måtte være – ingen nevnt, ingen glemt…